Vi ser nærmere på: Punking / W*acking i Norge (del 2)

Foto: Rina Abantao, Mikael Ortenheim

Punking/Wacking oppsto under discoæraen i Los Angeles på 70-tallet, og har senere spredt seg rundt om i verden. Vi har tatt en prat med noen av danserne i det norske miljøet, for å høre litt mer om deres inngang til stilen og hva punking/w*acking betyr for dem. Danserne som er intervjuet i del 2 er Camilla Tellefsen og Hanne Os Wold.

Hva var inngangen din til stilen (punking/w*acking)?

Camilla: Jeg så Anna Sanches som dommer i Juste Debout 2005 gjøre elementer av punking, og Sandrine i house kategorien bruke flere elementer fra waacking. Jeg tok mine første workshops med Brian Green og Bruno Marignan i 2006. Det var nok først med Archie og hans fantastiske klasser i New York i 2008 at jeg virkelig forelsket meg i sjangeren. Han løftet alle rundt seg. I tillegg fikk. Jeg se noen av verdens ledende i sjangeren under waacking battlene på HDI samme året og husker noen helt magiske øyeblikk med Princess Lockero, Prince Aus og noen japanske dansere. Jeg så også Ida Barland fra Cre-8 danse her hjemme i Oslo på et tidspunkt! Hun var tildig ute med sjangeren. Senere deltok jeg på flere klasser med Eva Schou fra Danmark som og så var en av mine  tidligere hiphop-lærere på Flow Dance Academy.

Hanne: Jeg kan faktisk huske at jeg var på en punkingklasse allerede i 2009. Det minnet ikke så mye om det vi ville kalt punking i dag men det var heller en god blanding av whacking, voguing og diverse sassy moves. Senere samme år begynte jeg på Flow Dance Academy i København hvor jeg ble ordentlig introdusert for stilen gjennom Eva Schou sine klasser på skolen. 

Hva betyr stilen (punking/w*acking) for deg?

Hanne: Det føles som en liten umulighet å skulle svare på dette spørsmålet. Etter å ha jobbet med stilen i snart 15år er det ikke rent lite av følelser og refleksjoner som vekkes i meg og jeg lurer på om det kanskje er stilen som har jobbet med meg og ikke jeg med den. Den har krevd at jeg forholder meg til min egen kropp, at jeg tar eierskap til den og at jeg leter etter det som er vakkert ved den. Den har lært meg å stå inne for øyeblikket og for forsøket og å gå inn i sårbarheten det krever å feire seg selv og andre. Den er konfronterende og den avslører deler av meg selv det ellers kan være vanskelig å få tak på. Jeg har brukt whacking til å forfølge et håp. Et håp om å kunne skinne, om å kunne eie meg selv og om å kunne stå støtt i hvem jeg er, uavhengig av ytre faktorer. Det er kanskje de gangene jeg har muligheten til å formidle whackingen videre at det er tydeligst for meg hva den kan gjøre og hvor umiddelbar effekt den har på folk. Den åpner opp for muligheten til å utforske deler av oss selv det ellers er lite plass til i samfunnet vårt, og jeg kan ikke unngå å bli rørt hver gang jeg ser at noen tar litt mer plass, er litt mer i seg selv og tar sjansen på å bli sett mens de prøver noe nytt. Hvis du er trukket mot stilen, så vit at den er for deg - og hvis det føles skummelt, litt vondt og keitete underveis, så er du på helt riktig vei. 

Camilla: Jeg er jo pensjonert waacker om man kan si de sånn.. og la opp i 2017. Så jeg snakker i preteritum. For meg var det en frihet å uttrykke meg igjennom en karakter, og spille på et så bredt spekter i personligheten og dansen min. Jeg opplevde at jeg ikke behøvde å "unnskylde" noe og virkelig kunne ta plass med hele meg, og være stolt av kroppen min. Dette var noe jeg syntes var vanskelig i mange av de andre sjangerne jeg hadde danset tidligere. Det er virkelig en dans som utfordrer Janteloven om man kan si det slik. Det var også en sterk identitet fra jazzdansen som jeg hadde lagt på hylla på det tidspunktet, som på et vis fikk leve videre igjennom waackingen. Blandet med fantastisk musikk, pumpende funkyness og sterke armbevegelser ble jeg "mesmorized" av sjangeren. Jeg husker jeg tenkte: finnes virkelig denne dansen.. det var helt utrolig å oppdage den. Jeg opplever også at det at dansen betyr frihet for så mange av de som kom før meg og som kom fra en marginalisert bakgrunn som jeg ikke kunne påberope meg.. Likevel gav det også meg en frihetsfølelse og en slags meningsfylt opplevelse av undervisningen og videreføringen av tradisjonen.